Det en ikke vet har man ikke vondt av?

Det er et gammelt ordtak som sier…. Det en ikke vet har man ikke vondt av.

Som vi alle vet er dette ordtaket en sannhet med modifikasjoner. For jeg føler faktisk at det jeg ikke visste, det har jeg nå fått vondt av. Og akkurat dette gjelder ikke bare meg, men det gjelder sikkert mange andre også tror jeg, og spesielt i forbindelse med bakgrunnen vår som tatere eller reisende.

Det jeg mener er at det er ikke alle som faktisk får vite om sin egen slekt, og hvor de opprinnelig kommer i fra. Og hva de drev med av arbeid, reising, sosiale aktiviteter, og andre aktiviteter.

Vi alle er jo klar over den skammelige behandlingen folk fra de forskjellige minoritetene har mottatt fra staten og folk flest siden det aldri ble oppfordret til å vise respekt mot alle og enhver, uansett opphav. Dette gjorde som sagt at mange familier valgte å tie om sin oppvekst, bakgrunn og slekt. Noe som igjen har blitt ført i arv til sine barn senere. Mange barn har aldri mottatt eller nesten ikke mottatt noe særlig med informasjon av sine slektninger (og spesielt foreldre) om sine enda mer fjerne slektninger og forfedre.

Og jeg er en av dem som ikke visste noe særlig før jeg mer eller mindre tvang mine foresatte til å begynne å fortelle meg hvem, hvor, hva, osv.  Jeg har jo alltid visst at det var noe der, og når jeg var et barn eller tidlig ungdom og spurte hjemme om vi var opprinnelig tatere eller reisende, fikk jeg alltid det nesten aggressive svaret ‘‘for noe tull’’, og dett var liksom dett. Ikke mer å prate om dette her.

Så ettersom jeg ble eldre ble jo spørsmålene mine mer krevende. Jeg ville rett og slett ha svar på det jeg spurte om, og litt etter litt fikk jeg noen av svarene jeg leitet etter. Om ikke helt fullt ut det jeg jeg ville vite. Det var fremdeles vanskelig å dra svarene ut.

Så nå da jeg er godt voksen og en middelaldrende mann tenkte jeg, nå er det faen meg på tide å få alt på bordet, før de som vet noe er borte for godt. Så igjen ble det mer graving fra meg, og denne gangen har jeg blitt litt mer forbannet i stemmen da jeg nesten har begynt å beskylde mine eldre slektninger for å stjele min egen historie om hva og hvor jeg er i fra. Nok er nok, dette må jeg få greie på, nå!.

Og dess mer jeg lærer, dess mer forbannet blir jeg faktisk. Både på min egen slekt som har holdt kjeft alle disse årene, og dermed hindret meg i å møte en del av de som allerede har gått bort. Men også på Dem som jobbet for Staten og den forbannede Misjonen. Som jeg har nevnt det tidligere på facebook, forsoning? Niks, jeg er forbannet, skikkelig forbannet.

Eneste lyspunktet er vel at jeg ennå er oppegående nok i mitt sinn til å tilegne meg mer informasjon om meg selv og andre, og skape relasjoner og få nye venner. Og spesielt nye venner blant folk og fe som er i samme situasjonen som jeg.

Hilsen en stolt Reisende fra Bergen.

Sailor