Den beste gaven en kan få.

Posted by

Det er ikke lenge siden jeg begynte med noe som har blitt ganske så vanlig i disse dager, nemlig å drive med litt slektsforskning. Hva drev mine slektninger med, og hvem var de? Så jeg logget meg på en av disse slektsforsknings-sidene en kan finne på internett. Jeg lastet ned et slektstre program, slik at jeg kunne «plotte» min familie både online og på datamaskinen. Så begynte jeg og organisere all informasjonen.

Jeg skrev litt om dette i fjor da jeg la ut en Blogg om å finne røttene mine. Det var mer om hva vi var og hvorfor det ble holdt skjult for meg. Noe som kom av stigmaet samfunnet har mot minoritetsgrupper som De Reisende (Romani folket). Det var liksom skam å lekke ut at en kom fra Romani slekt, i tillegg til at man kunne finne en del ‘’skjeletter i skapene’’. Skjønt, enhver familie har sine ‘’skjeletter’’ i skapene sine. Det er jo bare snakk om hvor mye man leter.

Så jeg startet med å grave opp informasjon om min nærmeste familie først. Og jeg fikk uventet hjelp av en som senere viste seg å være en fjern slektning (felles ane), og som var en slags semi-proff i slektsforskning. Han var ekspert på å navigere seg gjennom alle de forskjellige statlige arkivene vi finner på internett. Så takket være ham hadde jeg flaks, og fikk en flyvende start. Det var spennende tider foran meg.

Fra Slektsforskningsprogrammet

Det er ganske så utrolig hvor fort det egentlig går i begynnelsen, for når man bruker et av disse slektsforskningsprogrammene på internett, begynner man etter hvert å få ‘’treff’’ på flere potensielle slektninger, og mer informasjon om dem. Men en lærer også ganske så fort at mye av den informasjonen man får servert, bør tas med en klype salt. Virker som at folk ofte fikser litt på informasjonen slik at det passer bedre inn i slektstreet sitt. Og slik blir da feil informasjon spredd utover på nettet.

Jeg startet etter hvert å lete etter folk på slektstreet mitt som jeg regnet med var fremdeles i live. Navnene hadde jeg jo, så jeg begynte å lete på facebook. Ja vist, det er helt utrolig hva en finner av informasjon på facebook. Folk er ikke alltid tilbakeholdne når det gjelder å dele personlig informasjon. Så jeg kontaktet noen av dem, og ble venner på facebook med dem etter som de svarte meg og det viste seg at vi var i slekt. På denne måten klarte jeg altså å komme i kontakt med flere fettere, kusiner, og tremenninger. Samt fettere og kusiner til min mor.

Fra slektsforskningsprogrammet.

Spenningen en føler når en begynner å finne flere og flere som det viser seg at en er i slekt med, er helt utrolig. En må nesten oppleve det for å forstå det. Og når en begynner så smått å prate sammen på nettet og en får denne følelsen av at vi egentlig har kjent hverandre lenge, selv om vi bare har møtt hverandre på internett, kan ikke beskrives. En føler seg heldig. Rett og slett heldig. Følelsen av å ‘’tilhøre noe’’ vokser, selv om en muligens allerede har en nær familie. Men du føler deg på en måte rikere og rikere. Så mye følelser….

Det er ikke bare det en får seg en større slekt, men også at en lærer mer hele tiden ved å dele informasjonen en har skaffet, mellom hverandre. Og annen ting som jeg ble veldig glad for, var at ingen av de som jeg har nå truffet har noe som helst problemer med at vi kommer fra Reisende (Romani) slekt. Faktisk var det noen ganger litt omvendt ved at vi føler oss litt eksotiske med tanke på bakgrunnen til slekten. Det er spennende når en treffer likesinnede.

Når vi da har pratet og pratet på internett kommer jo selvfølgelig praten etter hvert inn på om vi da skal treffes. Klart, ikke alle er like villige til det, og vil helst ha en liten distanse, som da internett gir oss. Ikke noe problem med det. Men Jeg fikk meget god kontakt med flere av mine «ny-funne» slektninger. Jeg fikk så god kontakt at vi faktisk begynte å planlegge treff. Dette måtte så klart planlegges med tanke på privatliv, jobber, den pågående pandemien, osv.

Og når vi endelig møttes, var det som om den siste brikken i puslespillet falt på plass. I vertfall føltes det slik for meg. Jeg tok toget over fjellet til Oslo for å treffe en hittil ukjent kusine og hennes mor (min tante), som er den siste gjenlevende søsteren til min (avdøde) biologiske far. Det var et meget følelsesladet møte der min kjære tante gråt bak sine solbriller. Hun hadde faktisk sett meg da jeg var et barn, og hun hadde alltid snakket om meg. Hun hadde alltid ønsket å seg meg igjen før det ble for sent. Det var et helt utrolig møte.

Så jeg ble værende hos min ‘’nye’’ kusine en hel uke, og ble introdusert til flere av mine hittil ukjente slektninger, før jeg satte meg på samme toget tilbake over fjellet til Bergen. Jeg dro med en følelse av at jeg var blitt så ufattelig mye rikere enn da jeg kom. Jeg dro med så mye nye minner, flere nye familiemedlemmer, og så mye kjærlighet. Jeg hadde fått den beste gaven en kan få…… en større familie.

Hilsen en stolt Reisende.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s