Posted by Etter en del innlegg om hvordan det var å legge på seg, og deretter medgi at en virkelig var i ferd med å bli kraftig overvektig. Klarte jeg, som jeg skrev om, å så smått begynne å legge om livsstilen min ved å spise mindre junk food og bevege meg litt mer.
I begynnelsen er dette ganske lett, da en er supermotivert, og faktisk ser at vektøkningen stopper opp, og en starter sakte sakte med å miste litt vekt. Superduper motivert er hva jeg er. Men så begynner det som vi alle var fortalt, at det går ikke like lett hele tiden, og motivasjonene får noen ganger en trøkk her og der, og en føler motbør fra alle kanter. Dette var jo vi klar over.
En ting man ikke har kalkulert med, er jo at venner og familie ikke er med på dette. Joda, de støtter om oppmuntrer det de kan, mens de gomler i seg sjokolade, potetgull, og masse annet snacks, rett foran oss.
Nå er jo ikke vektreduksjons prosjektet noen andre sitt, enn mitt eget. Men det er jo nesten tortur å observere folket rundt seg spise snop hver dag, som om de nesten gjorde det med vilje. Noe de selvfølgelig ikke gjør, da det stort sett er uvitende om den indre maktkampen som foregår.
Snakket med et familiemedlem, som har selv nettopp hadde «trent seg ned». Hun fortalte meg at dette er noe som jeg rett noe som jeg bare må godta, siden dette vil aldri stoppe. Istedenfor skulle jeg se på det som trening av viljestyrken min. Det var lurt sagt det.
Så da blir det vel nok en del «selvpining» i tiden som kommer. Vi får håpe at jeg ikke sprekker.
Når det er sagt, det er IKKE synd på meg. Jeg er faktisk mer frustrert og lettere forbanna på meg selv siden jeg ikke har noe sterkere selvbeherskelse enn dette. Helvete, jeg klarte jo å slutte med røyking, etter 33 år.
Rgds, FatMan.
Travelling storyteller. 